I dag har det gått ett år siden jeg publiserte mitt første blogginnlegg på Middaghøyden. Ett år, og en helt annen hverdag og virkelighet. Hva som skulle skje det neste året hadde vel de færreste av oss noen mulighet til å forestille seg.
Å skulle publisere det første blogginnlegget satt langt inne. Jeg følte meg både litt dum og patetisk, men til slutt trykket jeg på “publiser”-knappen. Det har jeg ikke angret på. Bloggen har gitt meg mange gleder og hyggelige tilbakemeldinger.
Det første blogginnlegget mitt handlet om planlegging av sommerferie, coronaviruset som vi nå hadde fått øynene opp for og om jeg måtte avlyse weekendturen til Roma i slutten av mars. Det første tilfellet av corona var registrert i Norge, og det skjedde uforståelige ting nord i Italia.
2020 ble et rart år
Det ble selvsagt ingen tur til Roma, ingen tur til Gøteborg for å besøke datteren min eller noen annen tur utenfor landets grenser for øvrig i 2020. Det ble i stedet hamstring av håndsprit og toalettpapir, hjemmekontor, handling av mat på ukurante tidspunkt, happy hour på Teams, netthandel, tid for en ny katt, live vinsmaking på nett, bygging av ny terrasse, Norgesferie og munnbind.
Hadde noen fortalt meg i februar 2020 at jeg i desember skulle hente datteren min på flyplassen, fire måneder etter sist jeg hadde sett henne, iført munnbind, hun i baksetet og jeg bak rattet og uten å få klemme henne på ti dager, hadde jeg nok sett på dem med vantro. Vi hadde ingen forutsetninger til å se hva som skulle komme, og det var kanskje like bra. Nå er vi forhåpentligvis på oppløpssiden, og de fleste av oss begynner å bli slitne og lei av alle tiltakene og restriksjonene. Vi vil bare tilbake til den hverdagen vi kjente før dette viruset traff oss, men når vi har holdt ut så lenge som vi har gjort må vi klare spurten også.
For meg har bloggen vært som et fristed dette året. Her har jeg kunnet lettet hjertet mitt om blant annet corona, fortalt om den flotte katten Bella som flyttet inn hos oss i april, skrevet bok- og forfatteromtaler og lagt ut matoppskrifter. Det har vært både morsomt og skummelt, og nå har det blitt en del av hverdagen min. Bloggen har hjulpet meg med å finne ut hva jeg ønsker videre i livet, og det er blant annet å kunne leve av å skrive.
Det jobber jeg med nå. Jeg har en plan, og den har jeg tenkt å gjennomføre.
You don’t get what you wish for,
You get what you work for.