Nå er det nesten 11 måneder siden katten vår døde, og jeg savner stadig de tassende potene og de gode lydene fra han. Jeg savner å bli møtt av en katt med halen rett til værs når jeg kommer hjem, og som virker å være glad for å se meg. En katt som stryker seg inntil føttene mine og maler.
Hvor gammel katten vår ble, vet vi ikke sikkert, men i ca 10 år var han en del av familien vår. Han dukket nemlig bare plutselig opp i hagen vår en dag om høsten. Der slo han seg ned. Han var veldig tillitsfull, hoppet opp i fanget vårt og ville ha kos. Dessuten var den veldig sulten, og vi klarte ikke la være å gi den litt mat. Det var en voksen katt, og den virket så velstelt at vi var sikre på at det måtte være noen som eide den.
Inn i varmen
Før den fikk komme inn i varmen, satte vi inn annonse i avisen, hengte opp lapper på butikken og tok den med til dyrlege for å finne ut om den var chippet. Det var den ikke. Ingen svarte på annonsene og lappene våre, så omsider fikk den komme inn til oss. Vi sa alltid at det var katten som adopterte oss og ikke omvendt. Den hadde valgt oss, og den ville som oftest være i samme rom som oss inne eller i nærheten av oss når vi var ute.
Vi kalte den Blacky, da det var en svart katt. Det var også et navn som kunne brukes på både en hann- og en hunnkatt, da vi var usikker på kjønnet. Katten hadde nemlig så mye pels. Etterhvert fant vi ut at det var en kastrert hannkatt, og var glade for at vi ikke hadde begynt med p-pillene, som vi hadde fått av dyrlegen.
Snill og kjærlig
Vi kunne ikke hatt en bedre katt en Blacky. Han var så utrolig rolig, snill og kjærlig. Han kom inn, spiste mat, la seg på et teppe eller i en stol og sov. Opp gjennom årene hadde han flere favorittplasser i huset, som vinduskarmen over varmeovnen på stua, på det varme baderomsgulvet, en spesiell sto ved vinduet, et lite teppe på stua, et teppe på gangen og på slutten syntes han det var veldig greit med sofaen også. Da valgte han selvfølgelig den største sofaen og plasserte seg midt i, gjerne utstrakt. Han fant aldri på noe tull, ødela aldri noe og brukte alltid kassen sin.
Noen jeger var han ikke. Aldri kom han med fugler eller mus han hadde fanget. En gang så vi han med en mus, men han virket nesten mer redd enn musa. Han havnet noen ganger i slagsmål, og det gikk ikke så bra. Han tapte som oftest kampen, men han gjorde alt han kunne for å forsvare territoriet sitt. Så noen turer til dyrlegen ble det for å rense og sy sårene.
Blacky var glad i mat, og etter at barna flyttet ut av huset hadde han stort sett fast plass ved middagsbordet. Han visste at han som oftest fikk en liten smakebit fra far i huset, og det aller beste han kunne få var grillet hvalbiff og reker. Blacky og far i huset var bestevenner og de tok gjerne en middagslur på sofaen sammen.
Ny katt?
Selv om det snart er 11 måneder siden vi måtte ta farvel med han, tenker jeg på han nesten hver eneste dag. Jeg kjenner at jeg begynner å bli klar for en ny katt i huset. Spørsmålet da blir om vi skal anskaffe en kattunge eller adoptere en eldre katt, men vet ikke helt hva som er smartest. Jeg følger med på hva som legges ut på Finn, men kattene forsvinner raskt. Det er mange som er ute etter et kjæledyr i disse coronatider, men jeg håper vi ganske snart kan ønske en ny katt velkommen.