Jeg er drittlei! Drittlei av covd-19 og alle problemene og utfordringene denne pandemien har ført med seg, både for oss som enkeltmennesker og som samfunn. Nå ønsker jeg meg normale tilstander, og håper for oss uvaksinerte at vi snart kan få et stikk i armen vi også.
Pandemien har ført og fører med seg ulike utfordringer for de fleste av oss, og jeg er fullstendig klar over at jeg og min familie har vært heldige. Ingen av oss har blitt syke av covid-19, ingen har mistet jobb i forbindelse med pandemien og her jeg bor har det vært lavt smittetrykk det meste av tiden. Allikevel har pandemien ført med seg utrygghet, fortvilelse og vanskeligheter for oss. For livet stopper ikke nødvendigvis opp om vi rammes av en pandemi. Det fortsetter, og vi må forholde oss til blant annet alvorlig sykdom, dødsfall, fødsel og reiser vi ikke kan gjennomføre på måter vi ikke hadde forestilt oss.
Traumatisert etter sykehusinnleggelse
Den aller verste opplevelsen i løpet av denne pandemien var da min demente mor på 80 år havnet på sykehus i åtte dager i februar. I februar var det ikke tillatt med besøk på sykehuset, om ikke den innlagte personen var i siste fase av livet. Vi var heldige ved at snille sykepleiere lot min far besøke henne de første dagene hun var innlagt, men de siste fem dagene måtte hun klare seg alene. Siden hun er dement er det vanskelig å snakke med henne på telefon, og hun har ingen muligheter til å ringe noen selv.
Informasjonen min far fikk fra sykehuset var kanskje grei, men det var fordi han maste. Moren min har ingen muligheter for å videreformidle informasjon lengre, og det er veldig mye hun ikke forstår. Hun ble sendt hjem fra sykehuset en fredag ettermiddag med innoperert pacemaker og gipset ben. Det ble en grusom opplevelse. Hun var helt traumatisert. Språket hennes var omtrent helt borte, hun hallusinerte og forstod ikke hvor hun var eller hva som hadde skjedd med henne.
Sykehusinnleggelsen fikk ordnet på det fysiske, men gjorde hennes demenssykdom så mye verre enn den var før hun ble innlagt. Hvordan hun har hatt det mens hun var innlagt på sykehuset, orker jeg nesten ikke tenke på. Hun må ha vært så redd og forvirret med både ukjente ansikter og ukjente omgivelser. At hun ikke fikk ha noen pårørende hos seg de siste dagene av sykehusoppholdet var hjerterått, både for henne og oss som pårørende.
Fødsel og dødsfall
Svigermoren min på over 90 år døde like før jul i 2020. I bisettelsen kunne vi maksimalt være 20 personer, og det er ikke spesielt mange når du etterlater deg fire barn med partnere og ni voksne barnebarn. Vi måtte dessuten flytte bisettelsen fra et kapell til en stor kirke, da vi ønsket å synge noen salmer. I kapellet kunne vi bare være 16 om vi ønsket å synge…..
I slutten av april ble jeg bestemor for første gang til en herlig liten gutt. Heldigvis fikk far være med på fødselen uten problemer, og han fikk bo sammen med mor og barn på barselhotellet. Den usikkerheten rundt fødselen de følte på gjennom store deler av svangerskapet, misunner jeg dem ikke. Hvor strenge ville tiltakene være når fødselen startet? Det ville avhenge av hvordan smittesituasjonen var akkurat da, og den visste de ingenting om i januar og heller ikke i begynnelsen av april. Dette er en usikkerhet man som gravid klarer seg veldig godt uten.
Mistet nok en danseforestilling
Det ble mange tårer da datteren min, som studerer dans i Gøteborg, hadde sin avslutningsforestilling med klassen etter tre års studier for et par uker siden. Hun var den eneste i klassen, som ikke hadde noen av sine tilstede, og det må innrømmes at det føltes veldig sårt både for henne og oss. Ikke at det var mange som fikk være til stede i salen samtidig, men for oss som bor på Nordvestlandet var det helt utelukket å skulle dra. Det var jo ingen “nødvendig” reise, og vi ville derfor ha endt opp på karantenehotell.
Forestillingen får jeg sett når den legges ut på nett, men det blir ikke det samme som å være til stede i salen. Dette er dessverre ikke den eneste forestillingen jeg har gått glipp av under pandemien. Jeg gikk også glipp av sommerforestillingen 2020, forestillingen høsten 2020 og eksamensproduksjonen hennes nå i mars. Jeg hadde vært der om det hadde vært mulig!
Noen vil kanskje si at de som har valgt å studere i utlandet under en pandemi har seg selv å takke, men mange av studentene var jo godt i gang med sine studier da pandemien slo til. Det er ikke bare å hoppe av en utdanning, og de fleste ønsker selvsagt å fullføre den utdanningen de har startet på. Noen utenlandsstudenter har kunnet følge undervisningen digitalt fra Norge, men for andre er dette ikke mulig. Da det ikke har vært mulig å reise, har vi nå ikke sett hverandre på 5 måneder. Jeg vet at mange opplever dette, men det føles ikke mindre tøft for det.
Stadig usikkerhet
Det jeg synes har vært mest slitsomt under denne pandemien, er usikkerheten. Usikkerheten over hvilke regler og anbefalinger som gjelder, og ikke minst hvordan det vil være om en uke eller to eller tre. Jeg hater usikkerhet og antar jeg ikke er alene om det. Slik jeg har forstått det, er usikkerhet noe av det verste vi mennesker kan bli utsatt for.
Den siste tiden har vi drevet å planlagt hvordan vi skal få datteren vår hjem fra Gøteborg etter at skolen hennes er slutt. For å si det slik har det ikke vært spesielt enkelt. Det lille flyttelasset hennes kom til Norge for noen dager siden med flyttebyrå. Ingen mulighet for oss, som ikke er vaksinerte, å kunne hjelpe til med dette uten å havne på karantenehotell.
Selv drar hun fra Gøteborg i dag, og er forberedt på en uke på karantenehotell før hun kan komme hjem til Kristiansund og sommerjobb. I fjor sommer og før jul kunne hun tilbringe karantenen her hjemme. Hun har soverom i kjelleren med egen inngang og bad, og hun fikk alle måltider servert nede i kjellerstuen.
Hvilket kaos hun vil møte på grensen og i hvilken by hun vil bli plassert på karantenehotell er også noe vi lurer på. Blir hun plassert i en by nær Svinesund eller vil hun bli transportert til Oslo? Det får vi svaret på i morgen, og da kan vi starte planleggingen av hvordan hun skal komme seg fra karantenehotellet og til Kristiansund. Ikke helt enkelt det heller, med betydelig færre flyavganger enn før pandemien rammet oss.
Jeg håper bare at informasjonen og behandlingen hun får på grensen og karantenehotellet blir bedre enn det man har kunnet lese i ulike avisartikler den siste tiden. Hun er jo bare en student som flytter hjem.