Følte meg ganske flink og full av optimisme da jeg postet mitt første blogginnlegg på fredag. Drømmen om det å skrive føltes å ha kommet et langt steg videre, men da jeg skulle poste det neste blogginnlegget dagen etter, var all selvtillit fullstendig blåst bort. Greit at det blåste voldsomt på lørdag, men det var nok ikke det som var grunnen.
Det var meningen å gjøre noen andre grep på bloggen også, gjøre den mer synlig slik at andre også kan finne på å lese det jeg har skrevet. Motet sviktet meg derimot totalt! Jeg ble sittende å stirre, nærmest paralysert, på PC-skjermen i minst en time. Jeg torde ikke legge ut noe som helst. Samme følelsen satt i hele søndagen også.
Jeg har alltid hatt drømmen om å skrive, så hva var det som stoppet meg på lørdag? Jo, frykten for å mislykkes og for hva andre vil tro om meg, både om jeg skulle lykkes eller mislykkes. Redd for å bli sett som en patetisk gammel kjerring, som ikke har peiling på hva hun holder på med. Usikkerheten slo inn, og selvsensuren ble for stor og tøff å kjempe imot.
Jeg ble veldig lei meg og skuffet over meg selv da motet sviktet. Dette er jo noe jeg har drømt om lenge, veldig lenge. Hvorfor stopper jeg på kanten? Det er bare å kaste seg ut i det. Jeg vet jo det, og jeg kommer helt sikkert til å overleve.
Som en jeg kjenner ganske godt sier: “Det er ikke vits i å skrive for skrivebordsskuffen”. Kanskje ikke 100 % enig, men 98 % i alle fall, og hvis jeg ikke følger drømmen min nå som jeg har en mulighet til det, vil den fortsatt ligge urealisert i meg og kanskje gnage. Det er på tide å sette i gang.
Jeg prøver å tenke at jeg er vel ikke teitere eller mer patetisk enn andre. Derfor skal jeg gi blaffen i min indre selvsensur og fortsette å poste blogginnlegg. Folk får mene hva de vil – å skrive gir meg masse glede.