Nå er det er vanskelige tider for hele samfunnet vårt! Jeg vet at den unntakstilstanden landet vårt er i bare har vart i noen få dager, men jeg lengter allerede etter at det skal normalisere seg. Samtidig lurer jeg på om det kommer til å bli helt normalt igjen, og hvor lang tid det vil ta før vi er der.
Det er mye som er usikkert, og jeg har så mange spørsmål og tanker. Ikke alle finnes det svar på. Jeg kjenner det bekymrer meg, og gir en vond følelse i magen.
Vi må tenke og tro at dette kommer til å gå bra til slutt, og vi må ha tiltro til at myndighetene våre har peiling på hva de holder på med. Jeg velger i alle fall å tro det.
Samfunnsmessig tenker jeg på alle de små og store bedriftene som nå får problemer, som mister inntektsgrunnlaget sitt. Mange må gå til permittering av sine ansatte. Myndighetene har i dag vedtatt tiltak som skal være med på å lette byrden for bedriftene, og det er kjempebra. Likeledes er det flott at alle de som nå blir permitterte vil motta en høyere sats i denne fasen enn det som er vanlig. Det gjøres mange midlertidige endringer i NAV-regelverket, så der er det mange som må jobbe på spreng de nærmeste dagene.
Hvor lenge kan vi regne med at Norge kommer til å ha råd til slike tiltak som er vedtatt i dag? Hva skjer når dette er over? Vil alle ansatte få tilbake jobbene sine? Mest sannsynlig ikke. En del bedrifter, som kanskje allerede sliter, vil ikke tåle denne krisen. De kommer til å gå konkurs.
I min by reklamerer flere kles- og skobutikker med at de leverer varer hjem til deg gratis. De ber deg sjekke ut hva de lokale butikkene har før du bestiller klær og sko på nett. Det har aldri vært viktigere å støtte det lokale næringslivet enn akkurat nå.
Barn og foreldre
Samfunnssituasjonen innvirker også på det personlig planet. Alle i familien er så langt friske. Takk for det! Han jeg deler hus med har en slik jobb at han ikke kan unngå å treffe en god del mennesker. Derfor har vi bestemt at kontakten vi har med våre foreldre, som alle snart er over åtti, for tiden foregår pr. telefon.
Sønnen min sitter hjemme i studentleiligheten i Trondheim og skriver på masteroppgaven sin, det går greit. Svigerdatteren min følger videoforelesninger fra NTNU, men dette er hun ganske vant til. De er friske og raske! Litt utfordring er det nok å skulle arbeide hjemme begge to, da de ikke bor i den største leiligheten, men slikt er selvsagt for bagateller å regne.
Jeg har flest bekymringer for datteren min som går på danseskole i Gøteborg. Skolen er åpen, og de danser fortsatt. Danser man, så danser man. “Regelen” om at det skal være minst en meter mellom personer, blir ikke fulgt her. Dansing fører til nærkontakt mellom elevene, og de deler også garderobe.
Hun skal etter planen ha en danseforestilling i begynnelsen av april. Hvordan situasjonen er da har vi ingen aning om, men jeg stiller uansett ikke som publikum. Myndigheten fraråder utenlandsreiser, og det tar vi til etterretning.